Historie
Villa Lofoten har utviklet seg gjennom ideen om å forene rå natur og sofistikert kultur.
Vi har restaurert verneverdige bygninger. De var tidligere livsnødvendige for stedets fiskere.
Nå inviterer vi gjester fra inn- og utland til å bo, utforske og skape sine egne fortellinger i disse unike omgivelsene.
Her får du innblikk i stedets historie og arbeidet med restaureringen av våre hus.
Bosetning på Kvalnes
Når du bor på Kvalnes er du en del av historien. Det er registrert oldtidsgjenstander fra stedet datert tilbake til 700-tallet f.Kr. I et manntall fra 1567 møter vi de første navngitte personene på stedet, som da var en gård. Jordboka fra 1626 betegner stedet som «Kirke- preste- og odelsgods». I 1723 skrives det at gården Kvalnes hadde lite bjørkeskog, ingen seter, ingen kvern, men var beleilig for fiske. Da var det 2 hester, 15 kyr, 6 ungdyr, 24 sauer og 15 geiter på gården.
Yrende liv på Kvalnes
Ifølge folketellingen i 1801 bodde det 27 personer fordelt på fire familier på Kvalnes. Utligningen av sølvskatten, et tvunget innskudd som ble utskrevet i 1816 for å skaffe et grunnfond for den nyopprettede Norges Bank, viser at oppsitterne på Kvalnes var tålelig velstående. I perioden 1832 - 1885 ble fem oppsittere (noen som ikke eier gården selv) eiere av hver sin gård.
Ved folketellingen i 1865 bodde det 61 personer fordelt på 10 husholdninger på Kvalnes. Handelsmann kom på plass i 1887. Ved folketellingen i 1900 bodde det 100 mennesker fordelt på 13 familier her. Jorda var fordelt på 12 gårdsbruk. På 1920-tallet kom skolen, nå stedets grendehus, og i 1932 startet arbeidet med å bygge et ungdomshus.
Våre bygninger
Tidligere eiere
Anton Kristoffersen (1857-1929) var bonde, fisker og håndverker på Kvalnes. Han fikk seks barn med sin kone Kaia Magdalene Leohnardsdatter (1861-1930). Han etablerte et fiskemottak og -produksjonsanlegg i den nye Kleivan havn på Kvalnes, for så å overdra det til sønnene Edvard og Sigurd.
Da kulturminneforvaltningen kom til Kvalnes
I 2007 ble det vedtatt en «Kulturminneplan for Lofoten» av Nordland fylkesting. Her slås det fast at havna på Kvalnes er bevaringsverdig som et nyere tids kulturminne: Fiskeværsmiljøet omfatter molo, kaianlegg, fiskebruk, fundamenter for fiskehjell, lager, kontor, damperi, salteri, rorbuer, bryggehus og butikk. Fiskeværsmiljøet består av bygninger fra tidlig 1900-tall og fram til 1970-tallet, og har stor opplevelsesverdi i forhold til nyere tids fiskerihistorie.
Vi har tatt vedtaket på alvor. Derfor kan vi i dag inviterer våre gjester til å delta i vårt prosjekt:
Vern gjennom ny bruk!
Utvendig restaurering
Vi har bevart miljøet og bygningsvolumene i sin helhet Utvendig kledning er lagt som tidligere; gran hentet fra skogen i nærområdet og tilvirket på ei gårdssag. Rorbua og trandamperiet var opprinnelig malt med rød tranmaling, men stått grå de siste femti årene. Vi valgte derfor å la grankledningen stå ubehandlet på alle bygningene. Kledningen gråner naturlig og får sin patina av vind og vær. Fram til 1980 lå det grastak på rorbua. I likhet med de to andre bygningene har det vært bølgeblikk på taket siden den tid. Valget har derfor vært å beholde sinusplater som taktekke på alle tak. De originale vinduene var ikke brukbare i noen av byggene og erstattet med kopier. Alle vinduer er produsert i kjerneved av furu. Utvendig er de innsatt med linolje, og vil gråne som kledningen. Labankdører brukes på nye dører og vinduer for å opprettholde de ytre fasadene og beskytte mot vær og vind.
Innvendig transformasjon
Vi har bevart så mye som mulig. Samtidig har vi skapt moderne, unike og bekvemme hus. Bygningene er møblert og utstyrt med gjenstander samlet gjennom tiår. Gjenbruk og sirkulær økonomi er to sentrale slagord i vårt konsept.
Salteriet
I første etasje saltet de fisk. I andre etasje var det tidligere et rom kledd med kryssfiner. Her bodde det folk under fiske.
Trandamperiet
Veggene innvendig er reparert så skånsomt som mulig. Derfor er sporene etter fiskelever og -olje fortsatt synlig.
Rorbua
Tømmerkjernen i rorbua er fra midten av 1800-tallet. I hvert av rommene bodde det under Lofotfiske et båtlag. Et båtlag kunne være opp til 8 mann.
Fiskerbonden
De som bodde på Kvalnes var fiskerbønder. Fiskerbonden hadde et gårdsbruk med et par kyr, fem til sju sauer og en gris, noen høns og kanskje en hest. I tillegg drev han fiske og foredling. Enten hadde han egen båt eller deltok i et båtlag på annen manns båt. De fisket fortrinnsvis etter torsk, sei, laks og sild i nærområdene og nord til Finnmarkskysten. Under Lofotfiske – fra midten av januar til midten av april - hang de torsk til tørk på hjeller og hesjer. Livsformen var i stor grad preget av naturalhushold. Den var arbeidskrevende og avhengig av at alle i familien deltok arbeidet.
Havna
Da motoren kom til Kvalnes
I uminnelige tider lå havna på vestsida av Kvalnes, åpen mot sjøen og grunnene. For å få båtene inn og ut fulgte de nøye med tidevannet. Da motoren ble tatt i bruk var ikke havna lenger egnet til bruk.
Den nye havna
Allerede i 1917 krevde befolkningen en ny havn i den andre enden av bygda: En 100 meter lang molo, mudring inn mot land, 2 kaimurer 30 meter lange. Kravet ble gjentatt i 1918. Havnevesenet undersøkte forholdene og fastslo at det var behov for en molo på 300 meter. Det skulle være plass til 20 motorskøyter i havna. Fiskeværet var i vekst. Arbeidet i havna pågikk i mange år. Fra 1933 ble en økende andel av arbeidet finansiert gjennom såkalte «nødsbidrag» – statlige tilskudd gitt for å avhjelpe arbeidsledigheten. I 1939 sto det moderne havneanlegget ferdig. Mange hadde allerede flyttet rorbuene sine dit.
Restaurering av kaia
Arkitekt: Uffe Black Nielsen
Prosjektleder og eier: Aaslaug Vaa
Utførende håndverkere: Daniel Mabin, Leszek Sredzinski, Torgeir Thorsen, Brent Gooding, Vegard Johannesen, Ruben Sandberg, Jann Waade, Dillan Bcockie, Geir Losnegaard, Jochen Fechner, Eystein Greibrokk, Anders Lyche Oppegaard, Karl Kristiansen, Petter Lund, Igor Korniyenko, Gimsøy Installasjon ved Frank Arne Nygård og Bjørnar Juliussen.
Restaureringen av anlegget er finansiert av Villa Lofoten med støtte fra Kulturminnefondet og Innovasjon Norge, bidrag fra Stiftelsen UNI, Fylkesmannen i Nordland, Fortidsminneforeningen, Nordland fylkeskommune og Vestvågøy kommune.
Riksantikvaren skriver følgende om anlegget:
Bygningene er en viktig del av vår kulturarv. Gamle hus vitner om tidligere tiders samfunnsforhold, liv og gjøremål, men også om godt håndverk og materialkunnskap. De er blant de mest verdifulle kulturminner vi har, bl.a. fordi de fleste har vært brukt kontinuerlig og fortsatt vil bli brukt i fremtiden. De representerer en levende og ubrutt tradisjon.
